– Han va’ litt grapsen.

Slik snakkar ein driven ishavsskipper når lokalavisa spør og skuta er fullasta og har møtt kraftig sjø dei siste døgna på heimveg frå Newfoundland.

Men ”grapsen” vart litt knapt for SMP-journalisten som hadde stått og venta. Det var trass alt første turen med den første norske stålselfangaren, utstyrt med fryseri slik at fangstfolka slapp å hefte seg med spekking, men kunne overlate det til den moderne maskinen i Brandal. Kunne skipperen kanskje gi litt fleire detaljar?

– Nja, litt grapsen dei to siste døgna før vi passerte Færøyane, men ikkje slik at det gjorde noke. Vi måtte bakke eit døgn eller to, tor’e ikkje presse skuta mot sjøane så tungt lasta som ho e’.

Ei fin skute både i isen og i sjøen, forsikra skipperen. Det var ein mann å lytte til. Kristoffer Marø hadde nesten eit halvt hundreår bak seg på ishavet då han la Polarstar til kai i Ålesund i april 1949 – etter å ha gjort ein sving langs Brandalstranda på veg inn, til ære for medeigar Martin Karlsen og heimbygda.

Ishavslegenden

Ishavsmiljøet kan smykke seg med mange skipperlegender, men få kan måle seg med Kristoffer Marø. I hans tilfelle kan vi tale om nasjonal status.

Slik omtala journalisten Odd Arnesen han i Aftenposten: ”Marø…er ett med sitt fartøi… han ser mer enn andre og finner frem hvor andre leter i blinde. I mer enn en menneskealder har han ferdes i polarisen. Det kommer ikke mange ordene fra Marø – han farer stilt frem hvor han ferdes. Han hører til den rolige sjømannstypen som en fort får blind tillit til fordi en skjønner han kan sine ting, fordi han mestrer situasjonen.” Dette var i 1939, like etter tragedien med skutene som kom i orkan på veg til Newfoundland, og Polarbjørn, med Kristoffer Marø som skipper, redda, saman med Polaris, mannskapet på Saltdalingen i monsterbølgjene i Nord-Atlanteren.

Når Arnesen såg Marø stå i tønna og styre skuta gjennom tilsynelatande fullstendig stengande is, var det ein kunstnar han såg.

”Skuten (er) i hans hånd som floretten i fekterens”,

skreiv Arnesen i hyllesten sin, ”han svinger og dirigerer den, tørner rundt på flekken. Han lirker, han gjør stormløp på flakene, hvor de måtte eie en liten svakhet, han kiler sig vei der det er en ørliten revne.”

Eller for å sitere ein annen journalist, Odd Berset, som skreiv slik i Polarboka 1954 etter eit kaffibesøk heime hos ekteparet Marø i Ratvika: ”Hvis du ikke visste bedre, kunne du godt ta ham for å være en hyggelig stuert i jevn og trygg innenriksfart. Og når den blide fru Marø dekker opp med hjemmebakte kaker i den lune storstua, føler du ikke nettopp noe ishavsgufs. Du kan vanskelig forestille deg den beskjedne, rolige Kristoffer Marø som en Ulabrand i Kvitsjø-stormer, eller under farlig skruing i Vesterisen, du har litt vanskelig for å tenke deg ham som mannen i tønna om bord i en ishvasskute ved verdens ende.”

Det låg også djup respekt til grunn då forfattaren og ishavsveteranen John Giæver skildra skipperen i Hardbalne polarkarer i 1957: ”Noen ishavsskippere liker en dram, andre foretrekker øl. Marø smaker ikke alkohol… Noen røyker snadde, og noen torturerer papir og tobakk til tvilsomme sigaretter. Marø holder seg til tyggegummi. En eneste gang prøvde han å navigere en sigar; men resultatet var forsmedelig. Ellers bruker han sukker på fiskeboller og kokte egg. Annet og mer har jeg ikke å bebreide Kristoffer Marø.”