Av alle dei underlege fraktoppdraga Polarstar hadde etter fangstsesongane på 50- og 60-talet var det eitt i 1957 som særmerkte seg. Dette var i den tida då ”Kalle” Karlsen i Halifax skaffa skuta mange oppdrag. Han var populær blant mannskapet. Ein dag kom han om bord og sa at han hadde ein tur som var så spesiell at dei som ville vere med på han, skulle få del av fortenesta, i praksis dobbel hyre. Jon Jakobsen fortel at det vart lenge stille då mannskapet fekk vite kva dei i så fall skulle gå med:
(Utdrag av ein samtale med Rolf Nakken (f. 1939) om livet som mannskap på Polarstar med ekspedisjonar til Grønland og Svalbard, og den tida skuta var i teneste for Polarinstituttet og Sysselmannen.)
– Verdens beste sjøbåt!
Det er mange som har vore mannskap på Polarstar og som er fulle av lovord om skuta, men få som vågar dei største orda. Jon Jakobsen er vilkårslaus: Den beste!
– Han va’ litt grapsen.
Slik snakkar ein driven ishavsskipper når lokalavisa spør og skuta er fullasta og har møtt kraftig sjø dei siste døgna på heimveg frå Newfoundland.
”Det var ikkje so lett i dei dagar, då det var skort på mest allslag material som trengdest, og av den grunn var der ingen norske verft som kunne ta på seg arbeidet. Etter mange om og men fekk dei avtale med James Lamont Shipyard i Port Glasgow, Skottland, sjølv om og der var smått om material.
Det utvikla seg kjærleik mellom folket på Svalbard og Polarstar gjennom dei mange åra skuta stasjonerte i Longyearbyen frå 70- til 90-talet. Særleg vart ho eit populært innslag i kvardagen dei åra ho gjekk som sysselmannsskute frå 1979 til 1988, kjær når ho kom på forsommaren og kjær og sakna når ho gjekk sørover att til jul. Det vart eit årleg desemberrituale å skyte opp signalrakettar frå kaia når Polarstar avslutta sesongen og gjekk tilbake til fastlandet. Slik takka Sysselmannen og lokalfolket skute og mannskap.
Då Martin Karlsen og Kristoffer Marø bestilte den nye skuta i Skottland, meinte dei at dei hadde funne eit feiande flott namn: Polarfart. Dei oppretta også eit selskap med same namn som skulle eige skuta. Men det var nok ein og annan verftsarbeidar som drog på smilebandet der dei måla namnet på skutesida. Engelskkunnskapane var noko svakare blant nordmenn den gongen, og det tok litt tid før eigarane innsåg at dei hadde sytt for litt latter og moro ved namnevalet.